Nord-Trøndelag, Vikna, g.nr. 31,2. Stn. v/skb. 
Ennu lever det på folkemunne fortellinger fra den tid da folk var 
svært overtroiske. På vår gård skal det især være ved sommerfjøsene 
de underjordiske har drevet sitt spill 
Det fortelles: Det var en gang ei kome som skulde ut å plukke bær. 
Da hun kom til sommerfjøsa, fikk hun se ei ku som hun ikke kjente 
Kua var ei av de peneste som kunde tenkes. Kona gikk bort til den og 
klappa og kjala den. Sa snudde hun sig for à ta op noen bar hun 
så.Da hun atter snudde sig var kua forsvunnet. Enhver kan nok tenke 
sig hvordan kona blev. 
En annen gang var det ei lita gjente som skulde gjate kyrne vec 
sommerfjøsa. Hun satt på en sten og tralla og sang. Met ett fikk 
hun se en liten mann med en liten taughamp i hånda. Han sprang 
bort til et av fjøsa og slo tampen i veggen sa det smalt som et 
børseskudd. Jenta var glad hun fikk springe heim. 
Og mange, mange slike fortellinger som folk trodde pa i den tida. 
Ja de gikk sa langt i sin overtro, at på et sted i utmarka torde 
de ikke gå midt på lyse dagen. Det var ei kattugle som hadde skremt 
dem.