N.f. I, nr. 37
(Gunnar Aarmoti, efter bestemor)
Ein gong tri gutar, som foreldi døyde frå, Den
ugste
var
å kongsgarden å tente. Da' høyrde, forelda
va dæue, so kom'n heim sog ville ha drv. "Ja d
kan ta, kåkka du vi av dei tri merrinne, som
gjeng nei jordet." Guter dit. So hadde dei folja
alle senæ. So sa den eine fåtan, "Ni du no
då ikal dei andre fålåne, og la mog suga
esane, so fka du gå helt, når ære æ ste
da, g. so gjøre. Do kom 'n att, da are va
åte, og so var de slik hest, som ingen hadde
set fpyr. So bad'ng om 'n fekk ha'å i kogse
garden. Ja. So fridde g ti kongsdottera.
kome'n frygne ho tri vendur, skulde'n fa
henner. So spurdear hefter. "Jå unn på banten
sa hesten der ligg tei durbrå
; tak dæ, som
ligg næenft vaggen og tak ein knin, og gjer, som
du ville kløyve dæ, da'n, so æ ho gla, ho fkriker:
Sso gjøre (fortalle egjen,
kvarledes
g - "So hadde 'n feem ho,
So knde venda sa hefter. "Ho har ho gjørg ent f.
seg i skåphælfen, du fær gå dit og da ho fam
at!" G. so gjøre (fortalles - )
So traa vende
fandt 'n tes au,
ei ptyguklokke
feren eg sgen ikkje ikug, hor
te ladde gjort av fig dat. "Jeg, so matte'n ikkje
ha ho enns," so fruldig gjogne seg tei vender.
Dantt ha'n dag so matte'n ikkje ha ho, men
fandt ho 'a ikkje, so måtte 'n ha ho. So gjøre
hesten 'n so liten, at 'a sat'n