(Liv Bratterud) 
Dæ va så mykjy embetts folk førr 
i tia! Nyårsmorgoen sku alle 
sope mæ limen å så fekk dom 
"Sopedrengjir" hell "sopekjæringar". 
Å når dæ så lei over nytårs 
dagen, så måtte rokken å dei 
andre greiunne fram. Så fekk 
dom, karyde 
mann " røkke – ", 
kjæring " 
"vinner". å så hadde dom så 
grød 
moro da, dom kravde sopelime 
å kalar å rokk å gåruvinne 
aden embettsmann'n sin; dæ 
sku dom skaffe dæ (dæ blei nå 
aler gjøst). Å så såg dom etter 
hokken fekk beste embetts 
folkje da å øvde inan mæ dæ. 
(Jfr. Olav Røst, Under fra Hjembygden) 
(do) 
Jfr. NB. III p. 113 
Dæ va to som hadde ett bån sam 
men å dæ gjømde dom i ett 
høft tre', Så tå mæ dom gjætte