Buskerud, Gol, g.nr.5,1
St.vsk. 19
Dansarteten ligg miljo Valdres og Hallingdal. Der sette valdressen
og hallingen stemme ein viss dag um somaren. Det lag eit hat milj.
valdresso og halling den tid. På dansarlassen ligg den steinen enne
som spelemannen sat på, og det syne ette føto hans. Den dag møtte det
da upp ein mangde guta og jentu. Dei rei de på hesta. Dei verast
kjempekaradn måtte da frampa à dragast og slost. Fulle som dei vor
og med brennevinsflaska i lommun gikk det da vilt for se. Spelemanner
spele da som regel ein laus (halling), og dei bar da frampa med dansing
og alking (krangle). Som oftast vart det slagsmal og det enda som regel
med at ein ta parto fekk juling og kunna bli skamferd både med slag og
nistikk, so han laut berast heimat